Skisporene etter Jutulen
Har du tenkt over hvordan Herdalen, dalen fram til Landrøn, og Størdalen ble dannet? I følge Johan Bojers beretninger er det skisporene etter Jutulen i Brøskiftberga.
På ski over Lensvikfjellan
Mens han var på besøk hos bestemora si, Frøykjærringa, fikk Jutulen høre at Gælnesmøyen hadde flyttet inn i hula han i brødreskiftberga. Han ble rasenende, og tok til å vasse innover fjorden. Bestemora slengte kvikkskiene sine etter han, som han satte på seg og for avgårde. Båten, gryta og pipa hadde han med seg. Han for inntil fastlandet så vannet kokte, så for han over Lensvikfjella, så kløftene enda gaper mot himmelen, en etter hver ski.
Her kan du lese hele historien
Jutulen som ville være ungkar
Fra Johan Bojers bok «Gamle Historier»
Muhlejomfruen
Ute ved Brøskifteberga lå det en enslig jutul. Han fisket hyse fra den dype fjorden, rodde i land og kokte den før han igjen for utpå til kvelds. Han hadde alltid vært ungkar, men var mange hundre år, og kunne sies å ha kommet i gifteferdig alder. Det manglet heller ikke på kvinnfolk som la seg etter ham og prøvde å narre ham borti felden. Inne ved Byneset lå Muhlejomfruen å sutret og ventet hundreår etter hundreår. Tatt henne hadde han kanskje gjort, hvis hun ikke hadde hatt kuhode, noe som var leit.
Gælnesmøen
Lengre ute i fjorden bodde Gælnesmøen. Hun gjorde seg en tur ned til sjøen hver dag, for å vaske serken sin, for hun ville gjerne vise Jutulen hovr kvit og fin den var. Hun var ikke av dem som lot lorten ligge på seg. Om vinteren måtte hun titt og ofte børste snøen av seg, for å komme seg ned, og da ble det snøskred som tordnet og dundret nedover hele Sæterheia og rørte opp i Viken så det fosset og boblet både utover og innover fjorden.
Brettingkjærringen
Enda lengre ute i fjorden satt den rikeste av dem, Brettingkjerringen. Hun var så grådig at hun ikke hadde råd til å kle på Brettingnesset litt skog, enda hun satt inne i berget og vokten på en gullåre. «Bedre å ha penger enn stas» ropte hun hver dag innover fjorden til Jutulen, og det var klokt av henne, for hun var så gammel og stygg at hun kunne ikke hamle opp med de to andre uansett hvor mye hun pyntet seg.
Hittergubben
Den gamle ungkaren brydde seg ikke stort om damene, der han satt og dro hyse. Han hadde det siste hundreåret sittet og fundert på hvordan han skulle hevne seg på sin nabojutul, den mektige Hittergubben, som satt ute i havet og kastet etter hvalene med not. Hver gang han gjorde det, ble det på lange tider ingen hval som drev sild inn Trondheimsfjorden, og da ble det heller ingen hyse. Gang på gang hadde han sendt bud utover til Hittergubben og sagt at han ikke fikk ta næringen fra ham, men den gamle havjutulen bar kaldflirte innover, hver gang det var nordavind. En dag jutulen måtte dra i land med tom båt, svor han på at hvis det ble like elendig i morgen, skulle han ta seg en tur utover til Hittergubben og slå han fordervet. Men først måtte han tjærebre båten. Mens han satt og gjorde det og samtidig sugde på den store gråsteinspipa si, ryktes det blant kvinnfolkene at det var sult og tomme gryter hos ungkaren i Brødreskift.
Matforgiftet
Først sendte Muhlejomfruen mat utover til ham, men da ble han så syk at han lå og rullet seg og ropte nedi fjæra, så det hørtes både utover og innover fjorden. I all stillhet sendte så Gælnesmøen noen spekede bjørneskrotter innover til ham. Men vant som jutulen var til sjømat, ble han ikke bedre innvortes av dette. Båten ble liggende der med tjære bare på den ene siden. Brettingkjerringen hauket innover til Gælnesmøen og det var meningen at det skulle bli slik hyling i Brøskiftberga hvis hun ble kone der. Brettingkjerringen sendte innover en ladning saltet sturhenning, som hun fisket på linene sine, og det satte jutulen til livs. Han ble så dårlig om natta at han måtte legge seg på magen med hodet mot sjøen og alle 12 sturhenningene trillet ut i sjøen.
Kvinnfolkene styrer med været
Nå som jutulen lå der og begynte og komme seg, fant kjærringene ut at de måtte lage det litt godt for ham. Brettingkjerringen rådde for nordavinden og snøkavet, og nå satte i gang at froferdelig uvær, for at stakkaren skulle få svale seg. Gælnesmøen fylte forkleet sitt med vestavind og regn og begynte å romstere med, der hun lå bak Sæterheia og kikket etter om jutulen likte det. Jutulen stakker, lå og grein og småbandte, for at kvinnfolkene ikke kunne la ham være i fred. Da startet Muhlejomfruen med sitt. Hun rådde over solskinn, og gav seg nå til å lyse og blanke fjorden ut, så det på få dager var full vår. Jutulberget kledde hun med løv, og i de dunkle kveldene lå fjorden blå og rød og kjærtegnet alle kystene omkring. Alle speglet seg i fjorden, men så begynte Muhlejomfruen og Gælnesmøen å sloss, like utenfor Brøskiftberga, før de for hver til sitt. Det sprutet og skvatt helt fra Agdenes og inn til Beistad.
Frøykjærringa Jutulen tenkte at der det var kvinnfolk var det aldri fred og få, så da båten var ferdig gjorde han alvor av turen ut i fjorden. Var ikke Hittergubben hjemme kunne han i alle fall besøke farmor, den gamle Frøykjærringa. Kanskje kunne hun lære ham en ny næringsvei også. Ikke før hadde bestemora fått høre hvordan Hittergubben bar seg ad, før hun sleit seg i nasen, snufset innover havet og sa at dette skulle hennes livs bedrager, Hittergubben, få angre. 12000 år var det siden hun lettet på ankeret på Frøyskuta, da han narret henne over til seg, – og ingen kunne hevne seg med større rett enn ei gammel tauskjærring. Hun ba 1200 sjødrauger reise mast og seil på frøua. Sa tok de inn ankeret og gamle tok selv styret, så tok de på nordover og kjørte rett på Hittergubbens siste notstreng. Hun satte Frøya mot nota, hvor hvaler gikk frem og tilbake, og rev den i stykker, og hvalene begynte og danse i havet. Frøykjærringa manøvrerte skuta så godt at hun drev dem foran seg, med sildestimene inn fjorden. Men da de kom til beian måtte de snu, for Frøykjærringa var for bred til å gå inn i selv fjorden. Så de seilte tilbake til den gamle plassen igjen, nordvest for Hitra, og der ankret de opp, og der ligger Frøya enda. Hittergubben trengte nå 1200 år for å reparere garnen sine. Til sønnesønnen sa hun at han fikk slå seg på sildefiskeri, for sild i Trondheimsfjorden skulle hun sørge for.
På ski over Lensvikfjellan
Mens han er hos bestemoren, får jutulen tiende om at Gælnesmøen har flyttet inn i hos ham i Brøskiftberga og lå og ertet de andre kjærringene. Da for sinnet i jutulen. Han spratt opp, surret båten og gryta på ryggen, og stakk pipa i vestlommen og tok av strømpene for å vasse innover fjorden. Bestemoren kastet kvikkskiene sine etter ham, som han spente på og satte av sted bienveien. Inntil fastlandet for han, så vannet kokte, så over fjellene så steinskarene brast, så nedover Lensvikfjellet, hvor kløftene enda gaper mot himmelen, en etter hver ski. Så over til Hasselvika, så over Sætreheia og innover til Brødreskift. Gælnesmøyen hadde gjort inngangen så smal at båtendene ble sittende fast. Han vrengte av seg tauet og kastet gryten til en kant og båten til en annen, men enda ble han sittende fast. For pipa i vestlommen tok så stor plass. Så han rev pipen opp og slengte den mot steile bergveggen, og der sitter den enda. Da han endelig kom inn hadde noe av sinnet forsvunnet, og Gælnesmøyen hadde kokt deilig suppe til ham. Hun hadde også begynt å veve en vadmelshyre til ham, så han ikke skulle bli så kald på sjøen. Hun kunne også hjelpe ham å lege sildegarn. Hun satte seg på fanget han, tisket og hvisket i øret hans, og fikk innbildt ham at hun var i stand til å binde garn som kunne fange alt som gikk i havet.
Jutulen får kone
Slik gikk det til at Gælnesmøyen fikk Jutulen, ble kone huset og ble sittende i fanget hans dagen lang for å hjelpe ham å lage garn. De hadde ikke hastverk for kvinnfok er kvinnfolk og ungdom er ungdom, og rett som jutulen satt med henne på fanger, glemte han både garn og nål, og begynte å spille seg og apes med jentungen, så han ble ganske tummelumsk av det.
Mulejomfruen ble så sint at hun sprakk. Etter å ha tatt en runde innover Byneset hvor hun etterlot seg både daler og kløfter etter sine lange hopp, så oppover Strinden og så til Melhus, før hun kom tilbake til Bynesstranden. Der sprkk hun og ble liggende på stedet som heter Mulen. Brættingkjærringen mente at det var både spott og skam å se armodsfolk gifte seg, og Brettingkjærringa satt ikke å spinket og sparte for å ale opp andres fanteunger. Gælnesmøen fikk det ikke så travelt med å gå ned til fjorden å vaske serken, for nå var hun gift uansett. Men jutulbåten og gryten ligger kvelvet ned i fjæra den dag i dag, og pipa sitter fast i bergveggen, så jutulen har vel ikke hatt tid til å komme ut enda. Kanskje sitter møen på fanget hans enda og hjelper ham med å binde garnet.
Mer om Jutulen
Overtro og trolldom var et maktelement folk flest måtte leve med i tidligere tider. Fra Sjåpynten på Fjølåsen, kunne man tidligere se Jutulen i Brødrekiftberga på andre siden av fjorden. Den er nå imidlertid skjult av tett skog. Jutulen er en fjellformasjon som fremstiller en enøyd jutul, med tilhørende jutulpipe og jutulfat.
Jutulfatet ligger slik til at man ved springflo og sterk pålandsvind kunne sjøsprøyt slå opp i fatet og blande seg med regnvann. Jutulen kunne så bruke denne blandingen til sine trolldomskunster.
Selv om fjorden lå i mellom hadde Fjølåsfolket stor respekt for Jutulen og hva den kunne finne på.
Olavsskatten
I 1537 måtte erkebiskop Olav Engelbrektson, som satt på Steinviksholm slott, rømme landet i forbindelse med reformasjonen. Han brukte to skip søkklastet med gods og gull, kostbart kirkeutstyr og relikvier. En sterk storm blåste opp og det var springflo.Da det ene skipet passerte jutulen, fikk det slagside og gikk ned utenfor Agdenes. Samtiden lurte mye på hvilken rolle jutulen spilte i dette dramaet.
Brann i Brøskiftberga
I 1711 raste en stor skogbrann i Brøskiftberga. Tradisjonen mente at det var jutulen som hadde tatt seg en røyk avjutulpipa, og at en gnist fra flintsteinen hadde antent den tørre lyngen. Jutulen skal ikke ha røkt etter dette, men jutulpipa ligger fremdeles innenrekkevidde.
Kilder: Fjølås v. Ole K. Tøndel, Ingdalsboka, Stadsbygd II v. Kristoffer Rein