Det historiske hjørnet. Intervju med Arnt Volden i 1972.

20. mars 2021

Utdrag av intervju gjort av prest Leif Bull, Agdenes menighetsblad nr.6 julen 1972.

Jeg besøkte Arnt Volden i Vassbygda en novemberdag på det koselige rommet hans. Han er åndsfrisk på tross av at han fyller 94 år. Han er så glad og fornøyd og liker å få besøk, enten det er presten eller noen andre som ser om ham.

Amerika eller Lofoten

Over sengen henger amerikaklokken som nå er over 70 år og som viser rett tid lik den alltid har gjort. Jo, de kunne lage lommeur den gangen også, selv om de ikke er så tynne og nette som dagens modeller. Bilder på veggen av trauste mannfolk i arbeidsklær, tiltrekker min oppmerksomhet, og jeg spør om hvem det er han har bilder av. Da kommer han riktig på gli:

Det er arbeidskameratene fra sagbruket på østkysten av Amerika, den første arbeidsplassen jeg hadde der borte. Det var ikke greit med arbeidsplasser og fortjeneste i bygda i gamle dager heller, og mange av oss dro til Amerika for å prøve lykken. Før hadde vi vært nødt til å dra på Lofoten som leiekarer under fisket.»

6 mann reiste over i 1900

Vi var 6 mann som dro over til Amerika i år 1900 for å søke arbeid. Først reiste vi til England, og derfra med dampskipet Campania over til Amerika. Reisen kostet kr. 217.00.

Den første arbeidsplassen var sagbruket på Østkysten. Der arbeidet jeg i 3 år. Vi var på saga om sommeren og i skogen om vinteren. Det var hardt arbeid og jeg forsøkte å ta vare på pengene, men etter de 3 årene hadde jeg ikke mer enn 300 daler som var oppspart.

Reddet arbeidskamerat fra drukning

Det jeg husker spesielt fra den tiden var da Ove Jakobsen Stavnes falt i elven ved sagbruket og holdt på å drukne. Han hadde ikke brodder under støvlene som de andre og gled av tømmerstokkene og falt i elven. Han hadde vært under flere ganger da jeg fikk tak i ham og drog ham opp. Jeg fikk vannet ut av ham og foretok opplivingsforsøk og han kom til seg selv igjen. « Du berga livet mitt denne gangen du Arnt», sa han. Noe senere falt han i elven i Columbia under fiske og da var det ingen til å redde ham.

Så gikk turen til Vestkysten hvor det var større muligheter for fortjeneste. Vi bandt laksegarn og fisket for egen regning i 5 år. En dag kom skodda over oss da vi var ute i munningen av Columbiaelven og fisket. Vi så ingen ting for oss. En finne holdt på å seile oss i senk og det var Lars Jakobsen Stavnes som fikk tak i stavnen på båten til finnen og hindret kollisjon. Finnen spurte oss hvordan vi hadde tenkt å seile og fikk høre at vi ville prøve å dra mot vinden for å komme til lands. Det mente han var gal kurs og ville segle med vinden. Han var en av de 7 båtene som forliste den gangen på sørfallene ytterst i fjorden.Her på vestkysten var fortjenesten bedre og jeg husker et lakseoppgjør til de norske båtlagene hvor jeg fikk 1200 daler i gullmynter. Det var bare en kort tid de brukte gulldalere i Amerika, men jeg har engang hatt nesten en liten bør med meg av gull.

Jeg var i Amerika i 8 år og drog så hjem for å hjelpe mor. Da jeg kom til Oslo etter reisen, fant jeg på gatene nede ved Østbanen en gulldaler. Den sendte Arnt inn til Myntmuseet og fikk litt over 4 kroner for den. Turen til det store utland varte i 8 år for Arnt Volden, men den har bidratt til å gjøre livet rikere, om ikke på penger, så på minner.